Er du på søken etter en ny topptur i golflivet ditt? Japan må komme på flere ønskelister. Drømmen kan bli virkelig.
Ordene ‘Japan’ og ‘golf’ er nå fremst i bevisstheten til alle som eier en golfreisebag. På Instagram er Japan i skuddet. Jeg ser bilder av vennene mine i kimono, foran et tempel, på japanske fairways, eller midt i neonmylderet i Shinjuku, Tokyo.
Men hvor mange nordmenn har spilt golf i Japan? Japan har status som en av verdens fremste golfnasjoner. Hvorfor har ikke mange norske golfere allerede dratt til Japan? Er det bare snakk om prisen? Eller er det andre hindringer?
For Japan er ikke akkurat stedet man ordner alt selv. Det å bestille flybilletter eller togbilletter, leie bil og kjøre rundt på egenhånd som man gjør i Europa og Nord-Amerika er kanskje ikke umulig i Japan, men likevel ikke helt enkelt. Språk er en gedigen hindring.
Golf i Japan, tiden er kommet
Tiden er kommet. Vi er med på golf og sightseeing-tur til Mount Fuji-regionen sør for Tokyo, så opp til Nagano-området, og til slutt til selve Tokyo.
Dette er en golftur der man får øynene opp for nye ting, måter å gjøre ting på som er annerledes. Noe er bare litt annerledes, mens noe er vilt annerledes. Vi starter golf i Japan på en de mest kjente, historiske banene: Fuji-banen på Kanawa resort, også kjent som “Japans Pebble Beach.”
Yoko og golfkøllemaskinen
Vi er en treerball, og vi får beskjed om at vi skal dele en caddy. Caddyen, Yoko (enkelt å huske!), monterer bagene våre på en japansk oppfinnelse som ser ut som noe vaktmesteren på ungdomsskolen brukte for å vaske gulvet i gymsalen.
Banen er veldig kupert, og Yoko tripper hele tiden fremover med maskinen, kommer med køllene når vi trenger dem – hun skjønner mye, selv om hun ikke kan mer enn en halv døyt engelsk. Hun greier å kommunisere at hun har tidligere jobbet som dykkeinstruktør, men nå foretrekker jobben som caddy.
Etter noen hull oppleves det som den naturligste ting i verden at en dame kjører rundt med køllene våre. Vi begynner å la banens skjønnhet ta over som hovedinntrykk.
Golfbanen Fuji på Kanawa
Fuji-banen på Kanawa er en tradisjonell golfbane i britisk stil fra 1936, bygd omtrent samtidig som det engelsk-inspirerte hotellet på Kanawa. Pussig at første inntrykk av Japan er så totalt britisk, unntatt palmetrærne, de japanske klippene, Stillehavet og Yoko. Og selvfølgelig Mount Fuji, som vi ser i det fjerne fra 11. fairway, på vei mot fyrtårnet ytterst på odden.
“Dette er den fineste banen jeg noensinne har spilt på!” hører jeg fra mine medspillere, og det er lett å føle seg enig i påstanden. Greenene ser perfekte ut, men på grunn av en gresstype som tåler sjøsprøyt, er de tregere enn man ville trodd. Trærne er utrolig flotte og majestetiske, og på hull 15 kommer vi til de dramatiske Pebble Beach-klippene.
Hvordan kan de neste tre banene vi skal spille overgå dette? Vi tenker på dette spørsmålet når vi deler en flaske sake (risvin) og spiser sashimi med våre verter på Prince Hotel i Hakone.
Selvkjørende japanske golfbiler
Neste dag kjører vi til Daihakone Country Club. Der opplever vi nok et nytt japansk golfsystem. På denne banen er det én diger golfbil per firerball – på den er det enkelt plass til fire spillere, fire golfballer og en caddy som kjører bilen. Men egentlig trenger ikke caddyen å kjøre bilen. Det er det ingen som gjør, for den er selvkjørende. Vi hopper av når vi kommer til ballene våre, tar med en kølle eller to, og ser at bilen på egenhånd finner veien frem til plassen sin rett ved greenen, hvor den stopper og venter tålmodig på neste instruks.
Caddyen går litt, springer og henter køller når det er nødvendig, og leker sjåfør en gang innimellom. Bilen putrer avgårde i samme ‘trygge’ (litt kjedelige) fart uansett om det er noen bak rattet eller ikke, og viker ikke fra bilbanen. Den stopper og starter ut fra signaler enten fra fjernstyreren eller fra en grønn og en rød knapp på dashbordet. I underbevisstheten begynner man å sikte på den asfalterte ‘cart path’ for å slippe å gå langt til sin egen ball, spesielt hvis man har med seg feil kølle, noe som synes å skje annenhver gang.
Daihakone er en naturmektig opplevelse, med fjell i det fjerne. Her er fairwayene brede, men røffen er seig som stålull, så det er viktig ikke å rulle en meter for langt hit eller dit. Greenene er superraske. En perfekt golfdag.
Karuizawa Golf ved Nagano
Det er ikke før vi kommer til Karuizawa Golf ved Nagano at vi opplever en golfdag som japanerne selv foretrekker den. Da får vi full pakke – det eneste som mangler her er caddyen. Først er det ni hull med selvkjørende bil på morgenen, uten caddy. Så er det full japansk lunsj (de beste ramen-nudlene med svinekjøtt som jeg noensinne har smakt) og etter lunsj de siste ni hull.
Men en ting opplever vi som antakelig japanerne sjelden opplever. På siste ni finner en av spillepartnerne mine ut (jeg nevner ikke navn) at han må gjøre opprør mot ‘systemet’. Han har lagt merke til at bilene kan ‘befris’ fra fangenskapet hvis man utfører visse knep med rattet. På et øyeblikk har vi våknet bilen fra den automatiserte dvalen, og vi kjører som gale (ja, det er litt futt i motoren!) fra den ene siden av fairwayen rett til ballene våre, om de er her eller der, eller i røffen. Vi holder på å le oss i hjel, og ser oss stadig over skulderen, som kriminelle som vet at vi snart blir tatt. Friheten varer i to hull. Etter en demokratisk avstemning i firerballen, velger vi å ‘kastrere’ golfbilen igjen – forvandle den tilbake til trygg zombie-tilstand, der den ikke forlater golfbilveien.
Onsen etter golfrunden
Og alt er fryd og gammen når vi putrer inn til klubbhuset igjen. Da er det tiden for onsen, det vil si tradisjonelt japansk bad (svømmetøy trenger du ikke tenke på, og tatoveringer er forbudt!). Med golf, lang lunsj og japansk bad i etterkant kan hele golfdagen vare i over sju timer.
Golf i Japan er noe av det morsomste jeg har vært med på. Men jeg skulle så gjerne vært med på så mye mer, sett så mye mer av landet. Vi hadde bare en uke. Jeg ville gjerne både spilt golf og dratt på all sightseeing samtidig. Det strakk ikke til å bare ha én kropp. I Japan må man ha flere kropper som man sender hit og dit for å få med seg alt (de finner sikkert opp noe som gjør det mulig snart). Eller så må man dra tilbake ofte. Det er jo mulig, selv med dagens teknologi.
