Jeg har en engelsk venn som har vært i Venezia 54 ganger, bare fordi han liker det så godt. Jeg har hørt ham mange ganger snakke om forrige tur, neste tur, forrige tur før der igjen, og så videre, i det uendelige.
En by du ikke blir ferdig med
Nå, når jeg har vært der for første gang, skjønner jeg hvorfor. Det er nesten så jeg blir litt trist når jeg tenker på alle årene jeg ikke visste om Venezia. Så mange tapte muligheter. Venezia vekket noe i meg, men jeg klarer nesten ikke forklare hva det var – kanskje bare følelsen av et sted der kunst og historie er like viktig som vannet i kanalene.
Jeg spurte selvfølgelig herr Killick om råd før vi dro. Hvor er det lurt å bo? Hva med et sted utenfor allfarvei, ved Stadion. Hvorfor? Prisen. Venezia er ikke akkurat billig. Han avfeide det ganske raskt. For langt unna. For upraktisk. Han foreslo Dorsoduro. Der pleide han alltid å bo. Men prisene var litt avskrekkende…
– Dere må bo i sentrum! insisterte han. Om det så betyr at det blir hostel og delt toalett, det er verdt det!
Da jeg fortalte om Fenice Apartments, der jeg skulle dele en leilighet med en god venn og kollega, ga han grønt lys.
Takk og pris at jeg hørte på min venn.
Leiligheten vår, som jeg fant, lå ved Campo Sant’Angelo – en av de plassene som ikke roper etter oppmerksomhet, men som du raskt blir glad i.
– That’s a cracking spot, skrev han. Og det var det.
Du må bo midt i det
Fra leiligheten i tredje etasje kunne vi se rett ned på Ristorante Sant’Angelo, hvor bordene fyltes opp i rolig tempo utover kvelden.
Du må nesten bo midt oppi det. For halve opplevelsen er ikke det du planlegger, men det som skjer mellom punktene – når du vandrer gjennom smug, over små broer, fra campo til campo, og plutselig stikker innom en kirke eller et museum bare fordi det ligger der.
Alle går til Markusplassen – men ikke gjør alt som alle andre
Første dag gjorde vi som alle andre. Vi gikk til Markusplassen. – Everyone does, som Stephen skrev.
Men han hadde også en advarsel: Gå ikke mellom de to store søylene på plassen. Det bringer ulykke. Det var her henrettelser en gang ble gjennomført, og ingen ekte venetianere går der.
Vi gikk i lange baner for å unngå gange mellom søylene, men åpenbart var det ikke mange turister som visste hvor mye ulykke de skulle få oppleve (snart?) for det var en jevn strøm av folk som ikke brydde seg.
Herr Killick hadde også klare meninger om området rundt. For eksempel restaurantene rundt Markusplassen.
– Avoid them like the plague, skrev han om dem, spesielt de med menyer med bilder og rettene beskrevet i mange språk. Styr unna. Folk som prøver å lokke deg inn? Gå videre. I stedet anbefalte han å finne små barer og kafeer litt lenger unna.
Men Stephen hadde én anbefaling han mente vi ikke kunne hoppe over: en kaffe på Caffè Florian, ofte omtalt som verdens eldste kafé, i drift siden 1729. Det er dyrt – nesten absurd dyrt – særlig hvis du setter deg ned ute på Markusplassen. Men, som han skrev: “you’re paying for the experience.” Og det er nettopp det du gjør. Sølvbrett, hvite duker, diskret pianomusikk og følelsen av å sitte midt i historien. Dette er ikke stedet du blir sittende lenge, men det er et sted du husker.
Hvis man virkelig var på budsjett (er ikke de fleste det?) og var tørst, skulle man stå i baren og bestille drikke. Da betaler du mindre. Setter du deg ned, betaler du for stolen også.
Hverdagen sett fra vannet
En av de første dagene tok vi vaporettoen – byens egen vannbuss. Jeg ble fascinert bare av å se på vanlige folk på vei hjem fra jobb. Studenter. Eldre med handleposer på båten. Tenk å bo her. Båtene. Fotgjengerne. Mangel på motorvogner! Ikke en gang sykler er å se. Alle går. Venezia-følelsen som bare kan oppleves på denne lille flekken på jorda.
Stephen hadde også sendt oss små historier, slike som du kanskje ikke finner i en vanlig guidebok.
Som den ved Rialtobroen, hvor en kvinne en gang skal ha sagt at hun heller ville sette fyr på seg selv enn å tro at broen kom til å stå. Den står fortsatt. Og hun er hugget inn i veggen, som en slags evig påminnelse.
Eller løven ved Arsenalet, hentet fra Pireus – med runer risset inn av nordmenn for nesten tusen år siden. Spor etter Harald Hardråde og hans menn, midt i Venezia.
Hvis du har tid kan du sette deg mer og mer inn i de små historiene. Flere velger nå å reise hit på en annen måte. De blir lenger. De bor i byen. De bruker tid. De setter seg på små vinbarer, bestiller cicchetti, finner familiedrevne restauranter og håndverksbutikker som fortsatt er en del av hverdagen.
Den eneste guideboken du trenger
Stephen hadde én siste anbefaling:
Kjøp én guidebok. Bare én. Klassikeren Venice for Pleasure av engelske J.G. Links.
– Every page is a joy, skrev Killick.
Og det er kanskje den beste beskrivelsen av Venezia også. Hvert smug, hver bygning har noe ved seg.
Jeg drømmer fortsatt når jeg tenker tilbake på dagene i Venezia. Jeg håper jeg også kommer opp mot 54 besøk etter hvert. Tur nummer to håper jeg er rett rundt hjørnet.
