Tusen år gamle kirkeruiner, små og store moskéer, isolerte landsbyer nær grensen til Georgia, en inspirerende og økologisk matkultur – dette er noe av det som Tyrkias Svartehavsregion byr på.
De fleste som reiser til Tyrkia følger strømmen, de drar til Antalya eller andre Middelhavsbyer. Eller så drar de så klart til Istanbul, en verdensby alle bør bli kjent med. De mest vågale tør kanskje bestille en utflukt til Kappadokia.
Men kanskje du har gjort alt dette allerede og vil se mer av Tyrkia. Og hvis du bestemmer deg for å dra til Svartehavskysten i det nordøstlige Tyrkia, har du gjort et valg som vil gi deg minner for livet. Selv ble jeg overveldet av alt det som regionen har å by på.
Vi fløy fra Oslo til Rize-Artvin med Turkish Airlines via Istanbul. Det er gode forbindelser, med en flyvning på 3 timer 50 minutter til Istanbul, og 1 time 50 minutter videre til Rize. Der møtte vi guiden vår og kjørte tre timer til Black Forest Hotel utenfor Şavşat.
Vår egen Djengis Khan
“Har dere hørt om Djengis Khan?” spør guiden vår på minibussen. Han jobber for turistoperatøren Minta Travel Design. “Jeg heter Cengiz, og det uttales akkurat som Djengis Khan!” Det var lett å huske.
Det viser seg at mye er “annerledes” i denne delen av Tyrkia. Cengiz er fra svartehavsbyen Rize, han kan snakke både tyrkisk og georgisk. For det er mange etniske georgiere i nordøst. Og en del av turismen til dette området er faktisk fra Georgia.
De første andre turister vi møter er et busslass med georgiere som skal se på ortodokse kirkeruiner fra middelalderen – kirken heter Tibeti. Den ble bygget ferdig tidlig på 900-tallet. Selv om det foSvartehavet møter Kaukasusrtsatt er sterke kulturelle og språklige bånd, så har landegrensen mellom Georgia og de etnisk georgiske områdene i Tyrkia gjort en stor skilnad: på Georgia-siden er folket stort sett kristne, mens i Tyrkia er de muslimer. Dette er en del av verden som er fascinerende for enhver som er interessert i religionshistorie.
Før området ble en del av det osmanske riket, lå det midt mellom bysantinsk, georgisk og armensk kultur. Resultatet er en region full av kirker, klostre og historiske monumenter som forteller historien om kristendommens utbredelse rundt Svartehavet. Noen, for eksempel Hagia Sofia i Trabzon, er blitt til moskéer.
Vi er priviligerte som får se denne delen av Tyrkia
Vi i den lille pressegruppen fra Norden og Baltikum føler oss privilegerte over å få oppleve et område som fortsatt får så få besøkende fra resten av Europa. Når vi tar et stopp i den lille byen Şavşat, kommer det en eldre kar bort til og spør guiden “Hvem er disse folka?”. Han tror kanskje vi må være VIP-er, kjendiser eller diplomater, for en minibuss med nord-europeere er sjelden kost.
Selv var jeg i samme stund ekstatisk over å ha handlet i den lille kolonialen i “storgata” i Şavşat. En tube med Colgate og en flaske aseton sto på handlelisten min. Det kostet 53 tyrkiske lire. Jeg spør Cengiz hva regelen er for valuta, hvor mye har dette kostet? Han tar et blikk og sier: det kostet én euro!Svartehavet møter Kaukasus
Her vil jeg gjerne feriere mer.
Til fjells mot Kaukasus
Men handletur har vi ikke så mye tid til. Vi skal til fjells. Og fjellene her i grensen til Kaukasus er imponerende. Det høyeste fjellet, Kaçkar Dağı, når 3937 meter over havet og ruver høyt over våre norske fjelltopper. I juni er de som vi ser fortsatt snødekte. Faktisk var det snø på bakken i dalføret her bare to uker før vi kom. Om vinteren er det alltid mye snø.
Og derfor er det også så grønt og frodig på sommeren. Fjellsidene er dekket av skog. Landskapet minnet meg om Alpene. Vi møtte gjetere på veien som passet på kyrne sine. Fjellgeitene, som vi av og til møtte på veien i store flokker, passet seg selv.
I løpet av en uke sammen med Cengiz så vi vakre alpine innsjøer. Vi tok en rotur i Karagöl, den svarte innsjøen utenfor Şavşat. Vi kjørte forbi den enorme Deriner-demningen ved Artvin, en av verdens høyeste betongdammer. Så videre opp, opp, opp og inn i trange daler. Vi kjørte så langt på grusveiene at vi begynte å tenke: kan det være noe liv her, noe sivilisasjon?
Og så, etter så mange hårnålssvinger, kampesteiner i veien som vi må kjøre rundt, og fossefall som vi kjører omtrent rett gjennom, når vi tenker at vi er kommet til et sted få andre mennesker har sett, da ser vi en kar gående langs veikanten.
Varm velkomst til en isolert utpost
Og et minutt senere er vi ved det mest isolerte resortet jeg noensinne har opplevd, Bumbulay Pansiyon i en “landsby” (åtte hus) som heter Demirli. Vi blir vist til hver vår enkle trehytte. Dette er noe for naturglade nordmenn!
Alt som tilbys under festmåltidet er dyrket frem her, om det er melk, smør og yoghurt, masse forskjellige frukt og grønnsaker og kjøtt. Familien, hvor vi møtte tre generasjoner, produserer også egen honning og dyrker valnøtter.
Det var stort ikke bare for oss, men også for de som bor i landsbyen. De fleste, i alle aldre, dukket etter hvert opp til fest og dans med oss i “yogasalen” der bandet består av en bygding som spiller intenst på trekkspillet sitt.
Dessverre var det bare en natt på økoresortet Bumbulay. Når vi drar derfra neste morgen prøver Cengiz å sette ord på det vi har opplevd. Dere skjønner nå hva Bumbulay er. «Det er ikke fem stjerner…» sier han.
“Nei, Bumbulay er fem hjerter!” utbryter jeg.
Så var det videre ned igjen til Rize, så byen Trabzon (et eget kapittel!) som ligger så vakkert til ved Svartehavet. Vi så mye, mye mer – inkludert Sümela-klosteret utenfor Trabzon. Klosteret er et av Tyrkias mest ikoniske kristne monumenter.
Legendene og miraklene
Ifølge legender reiste to munker, Barnabas og Sofronios, fra Athen for å finne det hellige ikonet av Jomfru Maria i de pontiske fjellene. De fant det de lette etter da de grunnla Sümela-klosteret i år 386 i en hule i fjellveggen. Så fortalte de at selve Jomfru Maria hadde ledet dem til riktig sted.
Hvordan de og de etterfølgende generasjonene greide å lage et rikt kloster så høyt oppe, nesten hengende i en klippe, kunne nesten i seg selv bli sett på som et mirakel.
Uansett, det finnes åpenbart en god del mirakler i Tyrkia – og jeg er fast bestemt at jeg skal oppleve dem!
Turen ble organisert av TGA – les mer om Tyrkia på GoTürkiye.
