DOCG, reserve, tanniner, superiore, maserasjon, dekantering – vinverdenen er full av ord som ikke gir mening hvis du ikke er spesielt interessert. Men kan man likevel få noe ut av et besøk på en vingård i Italia?
Etter to dager med fem vingårdsbesøk i Piemonte, det som føles som 5301 smaksglass og et lynkurs i å spytte for å holde seg på beina til middag – tør jeg påstå at svaret er ja.
Du blir kanskje ikke mer glad i vin. Men du blir ganske sikkert mer glad i menneskene bak etikettene på vinflaskene.
Den lille jenta på Vespa-etiketten
Mange har sikkert sett barberaen med etiketten med de små jentene på Vespaen. Den finnes i rundt 46 butikker og er en del av basisutvalget til Vinmonopolet. Men få vet at jenta bakerst på den italienske scooteren heter Maria Teresa Borio, at hun er 79 år gammel, og at det er hun som står bak vinen så mange nordmenn liker så godt.
Da faren hennes døde, overtok hun vingården – bare 23 år gammel. Årets innhøsting er hennes 55. på rad.
– Rosene blir syke før vinrankene, sier hun og peker på rosebusken som er plantet ytterst i en av radene utenfor produksjonshuset.
De blir ofte kalt alarmroser – fordi de varsler om fare på ferde før man kan se det på vinplantene. I dag er det mest et romantisk nikk til gamle tradisjoner – men også et eksempel på gammelt bondevett.
På gården Cascina Castlèt dyrker de hovedsakelig Barbera og Moscato, men også Cabernet Sauvignon, Chardonnay og den sjeldne Uvalino. Sistnevnte var nesten utdødd, helt til Mariuccia, som hun kalles, bestemte seg for å støtte et forskningsprosjekt og starte dyrkingen på nytt.
Når du vet alt dette, blir flasken i hylla på polet noe mer. Ikke bare en Barbera, men en fortelling om en gård, en familie – og en kvinne som hele livet har gått sine egne veier.
Moye – betyr å vri opp
Å besøke vingårder på denne måten handler ikke nødvendigvis om vin som produkt. Det handler om å se hvordan folk lever.
På vinterstid er det roligere ute i vinmarkene, men i kjelleren er det travelt med å følge opp vinen som ligger til gjæring eller lagring. Fatene smakes på, vin flyttes mellom tanker, og tapping av fjorårets vin kan starte.
Våren bringer nye skudd på rankene – og uro for frostnetter som kan ødelegge avlingen – mens sommeren brukes til å holde ugress unna, binde opp rankene og følge nøye med på været som avgjør druens kvalitet.
Høsten er den mest hektiske tiden: innhøsting, pressing, gjæring og starten på en ny runde lagring. Og så begynner alt på nytt igjen.
Når du besøker en av Italias mange vingårder, får du høre bøndene snakke om hvordan sommeren 2023 var for dem, hvorfor det er faren til Paolo som ga denne vinen navnet sitt, og at navnet på vinen Moye er et dialektord i Piemonte, som betyr å «vri opp».
Velg deg en vingård
Så neste gang du skal på ferie til Italia og din vininteresserte reisepartner spør om dere ikke også kan dra innom en vingård – si ja. Men planlegg litt.
Tenk over når dere vil dra, hva dere ønsker å oppleve, og om dere helst vil besøke en liten familiegård der bestemor lager lunsj til de ansatte hver dag, eller se hvordan en storproduksjon fungerer.
Kanskje vil du bo på et av rommene på Tenuta Santa Caterina, som har seks gjesterom og et svømmebasseng med utsikt over tusenvis av vinranker. Eller kanskje nøyer du deg med å besøke gården som lager vinen du pleier å kjøpe hjemme.
Mulighetene er mange – og uansett valg kan de gi reisen din en ekstra dimensjon.
For selv uten å vite forskjellen på en Barbera superiore og en Barolo riserva, kan man likevel lære noe – og forstå noe. Kanskje litt om vin. Men mest om mennesker, lidenskap og italiensk kultur.
