Vi gikk om bord i Bergen og seilte sørover langs norskekysten mot Kristiansand, før vi til slutt ankom Oslo. Dette var en fire dager lang reposisjoneringsseilas, arrangert som en spesiell begivenhet for mennesker fra hele verden som jobber med å selge Hurtigrutens produkter. Fire dager ga meg samtidig nok tid til å finne rytmen om bord – se kysten gli forbi gjennom vinduene, finne en favorittstol i salongen og, kanskje viktigst av alt, arbeide meg gjennom skipets tre restauranter.
Det som slo meg, var hvor norsk maten føltes, uten at kjøkkenet forsøkte for hardt å bevise det.
Hurtigruten har bygget matkonseptet rundt råvarer og tradisjoner fra norskekysten. Fisk, kjøtt, bær, urter, grønnsaker og konserverte råvarer går igjen på menyene, mens teknikker som salting, tørking og fermentering knytter maten til stedene vi passerer utenfor vinduene.
Flora – skipets naturlige hjerte
De fleste passasjerene blir raskt kjent med Flora, hovedrestauranten om bord.
Frokosten er raus uten å bli overveldende. Ferskt brød, egg, oster, kjøttpålegg, frukt, bakverk og varme retter gjør det lett å bli sittende over en ekstra kopp kaffe mens man ser ut mot kysten. Det er noe spesielt ved å spise frokost til sjøs mens Norge sakte passerer utenfor vinduet.
Navnet Flora kommer fra de spiselige plantene, bærene, soppene, blomstene, fruktene og grønnsakene som finnes i Norge, og denne tankegangen følger maten. Avhengig av sesongen kan rettene inneholde råvarer som røye, sopp, urter, bær og tang.
Om kvelden endrer restauranten karakter.
Stemningen blir roligere, og maten får mer oppmerksomhet. Dette er ikke en internasjonal cruisebuffé som forsøker å tilby alle tenkelige kjøkken på én gang. Kjøkkenet holder seg tett på Norge, og det gir måltidene en tydelig følelse av hvor man befinner seg.
For meg fungerte denne tilnærmingen spesielt godt om bord på Trollfjord. Når man seiler langs norskekysten, vil jeg heller spise noe som har en forbindelse til landskapet utenfor enn noe jeg kunne bestilt på et hotell nesten hvor som helst i verden.
Árran – her blir det mer avslappet
Brasserie Árran har en helt annen personlighet.
Navnet kommer fra det nordsamiske ordet for ildstedet midt i en lavvo – tradisjonelt stedet der mennesker samlet seg, spiste og snakket sammen. Restauranten har noe av den samme uformelle følelsen, med mørkt treverk, skinn og stein som skaper en varmere og mer avslappet atmosfære enn i Flora.
Maten følger den samme tankegangen.
Her finner man relativt enkle retter side om side med tydelige norske og samiske innslag. Hurtigrutens menyer kan blant annet inneholde bidos, den tradisjonelle samiske reinsdyrgryten, røkt reinsdyr kjent som souvas og syltet sild servert på rugbrød.
Min kveld på Árran startet med en av de beste tartarene jeg noen gang har spist. Deretter fulgte jeg opp med en hamburger laget med reinsdyrlever. Jeg vet – jeg reagerte også da jeg så den på menyen. Men jeg ble svært positivt overrasket over hvor godt den faktisk smakte, og det er en rett jeg gjerne anbefaler andre å prøve.
Og desserten? Den husker jeg faktisk ikke. Men det kan like gjerne ha vært vinens skyld.
Jeg likte Árran fordi restauranten ikke føltes som et sted der man måtte gjøre en stor begivenhet ut av måltidet. Man kunne tilbringe tid ute på dekk, komme inn, sette seg ned og spise noe skikkelig godt uten at middagen måtte bli et formelt arrangement.
På et skip betyr det noe. Ikke hvert måltid trenger hvite duker og høytidelig servering.
Røst – når middagen blir selve kvelden
Så har vi Røst.
Røst ligger på dekk 8 og er Trollfjords fine dining-restaurant. Inspirasjonen kommer fra fiskefeltene rundt Røst i Lofoten. Fisk spiller naturligvis en viktig rolle, blant annet tørrfisk som en gang var en av Norges viktigste eksportvarer. Men menyen går videre, med råvarer som laks, reinsdyr, tang, tare og enkelte ganger mindre vanlige ingredienser som kråkebolle.
Det var her jeg virkelig senket tempoet.
I stedet for å tenke på hva jeg skulle gjøre etter middagen, ble middagen det jeg skulle gjøre denne kvelden.
Presentasjonen er mer presis, kombinasjonene mer ambisiøse, og serveringen foregår i et tempo som gjør at man faktisk legger merke til det som kommer på tallerkenen. Røst tilbyr skiftende flerrettersmenyer, med mulighet for både vinpakke og alkoholfrie drikkepakker til rettene.
De store vinduene tilfører også noe en restaurant i byen vanskelig kan gjenskape. Mellom rettene ser du ut – og Norge fortsetter å bevege seg forbi.
En lugar det er godt å komme tilbake til
Maten var kanskje et av høydepunktene på reisen, men lugaren spilte også en viktig rolle.
MS Trollfjord forsøker ikke å konkurrere med de enorme resortskipene der lugarene enkelte ganger kan minne om leiligheter. Følelsen er snarere som et komfortabelt norsk kysthotell som tilfeldigvis beveger seg.
Min lugar hadde akkurat det jeg ønsket meg etter middag eller noen timer rundt på skipet: en komfortabel seng, eget bad, nok oppbevaringsplass til å pakke ordentlig ut og et stille sted der jeg kunne lukke døren.
Det siste skal ikke undervurderes.
En av gledene ved å reise med et mindre skip er hvor enkelt man kan bevege seg mellom de offentlige områdene og sitt eget private rom. Jeg kunne tilbringe tid i restaurantene og salongene, gå ut på dekk for litt frisk sjøluft og deretter trekke meg tilbake til lugaren uten å måtte gå gjennom endeløse korridorer sammen med tusenvis av andre passasjerer.
Lugarene har også praktiske detaljer som hårføner, toalettartikler og Wi-Fi, mens Arctic Superior-lugarene og Expedition Suites har kaffe- og tefasiliteter.
Bergen bak oss, Oslo foran
Mens Trollfjord beveget seg fra Bergen mot Kristiansand og til slutt Oslo, innså jeg at jeg delvis kom til å huske reisen gjennom måltidene.
En lang frokost mens kysten gled forbi. En avslappet lunsj i Flora. Å sette seg til bords i Flora om kvelden og lure på hva som ville dukke opp på menyen. Og så den langsommere og mer forseggjorte opplevelsen på Røst.
Det er her Hurtigrutens tilnærming til mat om bord på MS Trollfjord virkelig gir mening.
Restaurantene er ikke løsrevet fra selve reisen. De trekker oppmerksomheten tilbake mot Norge – fisken, reinsdyret, bærene, urtene, konserveringstradisjonene og kystsamfunnene.
Da vi nærmet oss Oslo, var det ikke én bestemt spektakulær rett jeg satt igjen og tenkte på.
Det var gleden ved å ha fire dager der middagen ikke var noe som måtte presses inn på slutten av dagen. Den var en del av selve reisen.
Og et sted mellom Bergen og Oslo hendte det at utsikten fra restaurantvinduet var minst like minneverdig som det som lå på tallerkenen.
