Landskapet rundt Rize nordøst i Tyrkia er som skapt for å dyrke te. Bratte fjell, masse regn og fuktighet: jorda er stinn av næringsstoffer og mineraler, mens sola står for varmen. «Alt du planter i denne regionen vil vokse. Vi trenger ingen kunstgjødsel, bare kumøkk,» sier guiden vår i Svartehavsregionen, Cengiz Saral.
Vi har fløyet med Turkish Airlines til Rize via Istanbul fra Oslo for å se det ukjente Tyrkia, ukjent i hvert fall for de fleste. Vi er langt fra Middelhavets turistbyer, nå er vi i en region som sjeldent får turistbusser med nord-europeere. Svartehavet og fjellene mot grensen til Georgia er området vi utforsker.
Cengiz har teplanter hjemme i hagen i hjembyen Rize, og han produserer 30 tonn te per år, som han selger til de store tefabrikkene i regionen. Dette anses som mini-produksjon i Tyrkia, som er en av verdens største teprodusenter.
Tyrkia er kjent for sterk, svart te. Som nasjon drikker de kanskje mest te i verden. Dette ble vi minnet på daglig av guide Cengiz. Vi pugget faktaene regelmessig på bussen på vår tur i Kaukasus-regionen. Tyrkias befolkning på 82 millioner greier å helle i seg 400 millioner tekopper i seg hver eneste dag!
Se hvordan du kan få gratis hotellopphold når du mellomlander i Istanbul.
Tyrkias tetradisjoner holdes i live
Men produksjon i tonn har ikke så mye å si for de som skal bevare Tyrkias tetradisjoner på en ny måte. På reisen vår tar Cengiz oss med til en annen ung produsent som har store ambisjoner, et lite landstykke, og som ivaretar metodene til sin bestemor.
Yuchi Pirin driver Chaynik Tea. Han gjør alt for hånd etter en metode han kaller for «tyrkisk bestemor-metoden,» en måte å plukke og tørke tebladene som var vanlig kaukusfjellene for mange tiår siden.
Når vi ankommer gården får vi et iskaldt glass «grønn» te i hånden. Anførselstegnene rundt «grønn» er fordi isteen er rød, blandet med bringebærsaft. Et grønt mynteblad på toppen gjør at det ser lekkert ut. Smaken er fantastisk, ikke for søt, bare god og frisk.
Yuchi Pirin lager bare grønn te fra sine avlinger. Produksjonen er bitteliten, bare 10 tonn ferske teblader i året, som blir til ett tonn tørket te. Chaynik ligger i en bratt skråning i landskapet mellom Artvin og Rize. Yuchi er ikke en vanlig tebonde. Han ser mer ut som en blanding av tekopp-tatovert hippi og akademiker enn en gårdbruker. T-skjorta forteller hele hans livssyn: «Tea is the best». Høfligheten, beskjedenheten og respekten han viser både gjester og håndverk gir assosiasjoner til den japanske kulturen han også har latt seg inspirere av.
Rett etter væsketilførselen blir vi satt i gang for å plukke te i solsteika. Med kurv rundt halsen og på utkikk etter «to blad og ett skudd på toppen» prøver vi uten hell å fylle kurven og å unngå brenneslene.
Hjertet av Tyrkias teproduksjon
Dette er hjertet av Tyrkias teproduksjon. Rundt oss strekker teplantene seg oppover de bratte åssidene. Heldigvis trenger vi ikke slite så mye som kvinnene på naboens jordstykke. De bruker håndholdte tehøstere som durer som bare det. De er heldekte i hvite klær for å beskytte seg mot sol, og antakelig også brenneslene. De ler og roper til oss den eneste engelske frasen de kan: «I love you! I love you!» Så knekker de sammen i latteranfall og fortsetter å høste.
To blader og ett skudd
Instruksen «to blader og ett skudd» gjelder grønn te. De større bladene brukes nemlig kun til svart te. Det høres ganske enkelt ut, men når du aldri har gjort det før, dukker det opp spørsmål.
Yuchi demonstrerer teknikken med imponerende hastighet. Med begge hendene i arbeid beveger han seg rytmisk gjennom te-radene. Cengiz er like rask, om ikke raskere. Vi andre er betydelig mindre effektive.
Særlig Anu fra Estland tar oppgaven på største alvor. Hun bestemmer seg for å følge instruksene – to små blader og et skudd – til punkt og prikke. Hvert eneste blad granskes nøye. Er dette virkelig riktig skudd? Er bladene unge nok? Kanskje finnes det et enda bedre eksemplar litt lenger bort?
Mens de fleste av oss får gradvis velfylte kurver, fortsetter Anu den metodiske jakten på perfeksjon. Når vi blir vinket hjem igjen ser vi at kurven hennes inneholder mye mer luft enn te. Cengiz ser på den nesten tomme kurven, og holder på å le seg i hjel.
Temesteren gjør alt på gamlemåten
Klimaet langs Svartehavet gir vanligvis tre innhøstinger i løpet av året. I flere av verdens største teproduserende land kan man høste betydelig oftere. Derfor er det vanskelig å konkurrere på volum alene.
Alt gjøres på gamlemåten. Håndrullingen demonstrert av temesteren selv gjør at vi skjønner hvor sterke never man må ha. De ferske bladene spres utover store bambusbrett før de plasseres over glødende kull. Varmen stiger opp gjennom bladene. Gradvis begynner de å mykne og krympe. Med jevne mellomrom vender han bladene for hånd.
Når han er fornøyd med første fase, samler han dem i et stort tøystykke. Det er da det virkelige arbeidet begynner. Med begge hender klemmer, vrir og ruller han den grønne massen igjen og igjen. Etter hvert begynner en bitter væske å sive ut gjennom stoffet. Dette er en viktig del av prosessen. Ved å presse bladene brytes celleveggene ned samtidig som overflødig væske fjernes.
Etter rundt femten minutter med kontinuerlig pressing og rulling åpner han tøystykket. Nå er alt blitt til en kompakt, tung ball laget av teblader, omtrent på størrelse med et kålhode.
Deretter går bladene tilbake over varmen for videre tørking. Omtrent et døgn senere vil de være klare til å pakkes og selges som grønn te. Yuchi sier at han har vært i Japan for å besøke te-mestrene der – han kunne vise japanerne tyrkiske metoder og de utvekslet erfaringer og lærdom. De fleste andre tyrkisk småprodusenter som lager te for hånd, bruker kinesiske metoder.
Isolert område
Befolkningen i denne regionen av Tyrkia lever relativt isolert fra resten av landet – i hvert fall har de gjort det opp gjennom årene. For å komme til gården må du ikke bare ha firhjulstrekker for å forsere grusveien i fjellskråningene, du må også ha stålnerver når bilen må lirke seg ut mot veikanten – uten autovern selvfølgelig – på grunn av svære steiner som har rast uti veien. Hvis du ser ut av vinduet, rett ned ofte flere hundre meter, får du hjertet i halsen.
Men turen er definitivt verdt det, selv om det er avsideliggende og vanskelig å komme til.
Finn ut mer om Tyrkia: Go Türkiye.
Flere te-hemmeligheter
Du overlever selvfølgelig 30 minutter som tearbeider, og kanskje får du litt mer empati for de som må stå og plukke en lang dag.
Når vi har plukket og sett røyke- og tørkemetoden, da er det tid for å lære og smake mer. Først ser vi Yuchi lage en merkelig te. Han finner fram en stor sitrusfrukt med et tjukt og svampaktig skall – en frukt han omtaler som bergamott. Så fjerner han fruktkjøttet. Skallet lager han flere hull i, den er nå blitt en naturlig trakt. Over en blanding av tørkede teblader og bergamott-fruktkjøtt (eller kanskje er det egentlig sukatsitron, ut fra utseendet?) heller han varmt vann. Nå får vi servert fersk Earl Grey-lignende te, sier han. Men man må han en god fantasi for å tenke at Earl Grey hadde laget denne oppskriften! Likevel er den rund og god.
Så er det hjemmelaget baklava, denne gangen med en uvanlig epleoppskrift. Oppskriften er det Yuchi som står for, ikke så søt som baklavaer flest. Klart den beste baklavaen vi har fått servert i Tyrkia.
Lag din egen Chaynik-te
Alt gjøres annerledes her. Og til slutt får vi blande våre egen te – med grønn te fra gården hans, og vi tilsetter ingredienser han har satt fram for oss. Vi komponerer med tørket sitron, eple, kamille, mandarinblomster, olivenblader, med mer. Dette blir godt å dele med familie og venner i hjemlandet.
Finn ut mer her om hvordan du kan besøke Chaynik Tea.
